… på Åsan i Flatdal. Rotstokken var best egnet til plank, for store og tunge emner til selv min dreiebenk på Skotfoss. Derimot – i de grove kløftene og greinene i fortsettelsen av rotstokken lå det emner som ikke var til å motstå. Ved oppdeling kom det fram spennende, mørk kjerneved. Mer spennende en jeg ante på forhånd viste det seg. Årsaken var at dette treet, i noen hundre år bakover, var et styvingstre.
Disse store trærne, ask eller alm, tilhører kultur-landskapet langs Sogevegen. De er sterkt vernet om og fantes på alle gårder langs gamle E-134 fra Hjartdal til Seljord. Mange har stått der siden middelalderen. De fleste er nok på vei ut, som denne var. Plakaten til venstre (klikk for større visning) henger på Skulehuset i Svartdal. Foto er tatt under julemarkedet i fjor.
Fra de store greinene over rotstokken tok jeg ut en «kløft» med mye liv i, en passe tykk skive til et fat. Etter noen runder i benken skjønte jeg hvorfor det var så interessant.
En gang for lenge siden stoppet familien på gården å høste denne greina. Kanskje fortsatte styvingen høyere opp, kanskje ikke. I mitt fatemne var det slutt akkurat her. Nå kom dette til syne. Hvor lenge siden er et forskningsprosjekt. Jeg overlater til andre å telle årringene utenfor den gamle styvingsknuten.
I grunnen er dette langt fra perfekte emner, med råte og kluss i veden der styvingen tok slutt. Likevel gleder jeg meg til resultatene, når de en gang har tørket ferdig – enten tynndreid til ferdig som fatet til høyre, eller rådreid og satt til tørk over lang tid.
…og resultatet ble
Når stokken er delt i to blir det to nokså beslektede fat… Mai 2026:
