Det ble premiering av diverse arbeider denne gang også.
Fotos fra utstillingen til høyre er klikkbare til full størrelse, juryens lapper kan her leses på de fleste bildene.
Ingen premie til «fisken i fatet» overrasket meg, men slik ble det. Juryen er sjef. «Dommen» ble som vist på (klikkbart) foto nedenfor. Det er klart at min begeistring (se innsendt katalog) for dette spesielle resultatet i et overraskende emne, ikke er slik en faghåndverker nødvendigvis vil samstemme i.
Gjenbruket av tretakrenner var jeg mer usikker på om ville bli sluppet igjennom. Det ble de heller ikke. Årsaken, ble jeg forklart av en som var med på juryeringen, var at håndverks-utstillingens ledelse ikke ville slippe til kunst i husflids-mønstringen. Fisken var kanskje også for mye «kunst»?
Faktisk fikk jeg bekreftet at «fisken» ikke engang ble lagt merke til av juryen. Han og flere som var med på arrangør-siden så den først da jeg påpekte den siste dagen. Mest tid under juryeringen var gått med til å diskurere bildene mine, fortalte min hjemmelsmann.
……
Utstillingen på Dyrsku’n, tre ganger til nå, har vært stas, men er langt fra målet mitt som pensjonist og hobbydreier. At jeg i 2015 fant meg et nytt «fag», ble PHB tredreier, var fordi, pleier jeg å si – mitt gamle fag, som journalist i den fjerde statsmakt, gikk i dass. Ingen i den fjerde statsmakt tok ansvar da tekoligarkene for drøyt 20 år siden stormet det offentlige rom. Nok om det her.
De siste par årene har jeg skjønt på ordentlig hvor bra det var å slå inn på tredreiing, å velge det bevisst etter et kurs på Raulandsakademiet, og få «bollesjuken» straks jeg var hjemme igjen. Der hadde jeg et verksted med en liten dreiebenk allerede. Det fortsatte med å kjøpe seg opp på ordentlig verktøy og følge opp med nye kurs over noen år, blant annet hos Glenn Lucas i Irland.
Arbeidet, stort sett hver dag – med trefelling først og alle operasjoner videre, er fysisk, praktisk og timelig.
Ordet «timelig» hadde jeg ikke sett på lenge. Jeg ble litt usikker på hvorfor det dukket opp i hodet mitt i denne tankerekka. Så jeg googlet det. Det norske akademis ordbok forteller at vikingene brukte det, de sa tímaligr, et ord de hentet i England, der de på den tid sa tímlic. Det kommer fra latin; temporalis, som betyr 'verdslig, jordisk’.
Timelig, sier ordboka videre, er et litterært ord særlig brukt i forbindelse med religion, der det beskriver det som hører til tiden (og ikke evigheten), det som gjelder menneskenes jordiske tilværelse, livet her på jorden – til forskjell fra evig og åndelig. Altså er timelig det motsatte av grubling, tenker jeg.
Fysisk: Det er mange løft og mye bevegelse hit og dit. Dette har vært livgivende bokstavelig talt. Nå som alderen slår inn og kroppen kan fortelle er det lett å skjønne. Eneste jeg ikke gjør lenger er trefelling.
Praktisk: Arbeidet på verkstedet krever praktisk sans og ferdigheter som må holdes vedlike. Enkelt gjort ved å drive på daglig. Det jeg får til av boller og fat er til syvende og sist det jeg mest setter pris på her i det timelige.
Det mangler ikke på åndelighet heller. De daglige opplevelsene forsterkes gjennom fotograferingen, som uthever og bevarer – når jeg får til sånne ting som Fiskefatet.