Svartspettene bodde der i mangfoldige generasjoner. Hadelendinger. To hull hadde de, og vekslet på bruken.
Den ene, nederste «leiligheten» ble til slutt så stor at ospa knakk akkurat der i en storm. Tilbake, ned mot bakken, sto en gedigen rotstokk på vel seks meter.
Den ble slaktet og partert; kilekløyvd i mannshøye halvstokker for fem, seks år siden. De ble lagret i en forhenværende møkkakjeller nord for Skotfoss i senere år. I fjor skar jeg dem opp i passe bolleemne-lengder, forseglet endene og anbragde dem bak verkstedet.
I februar i år (2022) startet jeg det avsluttende arbeidet.
Ingen endesprekker å finne!
Her er veien videre.