Viking-bolle – form etter bolle fra rundt år 1000

Denne bollen er dreid i svartor fra Gjerpensdalen. Emnet var av spesielle grunner denne gang «halvtørt». Derfor moderat deformert som ferdig. Vikingene dreide nok «rått», det vil si i nyhogd virke. Og de gjorde bollene ferdig i en fei, med suveren skjæreteknikk. 

Vanligvis venter jeg til emnet er ordentlig tørt. Hvis jeg dreier nyhogd virke blir det en helt annen prosess – i to omganger på benken, og ingen deformering til slutt. 

Altså er bollen min her mer tro mot originalen i Dublin enn de jeg har laget før – og de fleste andre moderne vikingboller etter Glenn Lucas-metoden som nå går verden rundt..

Etter tradisjonen helt fram til i dag i Telemark, brukte vikingene trolig krokjern. Men dreiebenken antar man var slike som for lenge siden gikk ut av bruk i Norge. Enten «stang med snelle» eller beintråkket som på en rokk. Tradisjonsdreiere i f.eks. Storbritannia har fortsatt slike i bruk.

Ellers har jeg ikke funnet så mye teknisk informasjon om akkurat bollen de fant i gjørma i det dypeste kulturlaget i Dublin City; om den var dreid i endeved – som er vanlig hvis man bruker krokjern, og typiske metoden for ølboller og slikt i Telemark. Om det var spor i bollen etter krokjernet osv. 

(Tilføyelse 26. oktober 2020: Glenn nevnte nå i et zoommøte at den var dreid i endeved.)

Min er dreid på «Glenn Lucas-måten», etter kursing med han både i Norge og Irland.

Dette er en promo for en dvd han har produsert om hele prosessen med å lage selve fasongen med moderne redskaper. Historien om bollen fra 1100-tallet, som de fant i Dublin ganske nylig, begynner 31 sekunder fra start.

Overflatebehandling

Her er det opp til hver enkelt tredreier hva man velger. I dag vil de fleste gå for det mest salgbare; skinnende blanke pynteboller – det vil si med en hinne som egentlig ikke tåler så mye bruk som bollene i gamle dager. 

Vikingene satte nok sine inn med fett fra dyr når de ble tørre. Noe fett trakk også inn fra maten som ble servert i dem. Uansett, for at de skal vare må treboller og -fat ikke tørke ut – og derfor tilføres fett nå og da.

Vikingenes hverdagsboller, som i Telemark opp gjennom århundrene, var sikkert mer røffe. Raskt og sikkert gjort, men med tydelige spor etter dreiejernet. Patinaen kom etter bruk i årevis, ja i generasjoner.

Jeg har brukt en egenprodusert bivoksolje på denne vikingbollen. Det er en blanding som gjøres på høy temperatur av bivoks og vaselinolje, med en liten tilsetning av carnuba hardvoks. Den påføres i flere runder med polering underveis mens den går rundt på benken.

Når bivoksoljen har trukket inn, og vikingbollen etter noen dager har fått en ekstra puss og polering, blir det en silkemyk/matt overflate – klar til bruk akkurat som en trefjøl. Den tåler hva som helst av daglig bruk til mat og drikke så lenge den vaskes på gammeldags oppvaskmåte etter bruk. Ikke glem håndkleet! Men den tåler dårlig at det blir liggende frukt og matvarer i den i dagevis. Selv med overflatebehandling av nær sagt hva som helst, vil den over tid trekke til seg stoffer fra denslags som setter tydelige spor i treverket under. De forsvinner aldri.

Sporene bollen får av samme grunn gjennom bruk vil variere med hva den brukes til og treslaget, og mer være en type patina – kanskje litt ujevn i starten. Men dette hører med!